Ny Friksjon, nr 2 2006


MITT MØTE MED KLUBBEN
av Morten Stuve

Etter endt vintersesong inne på Tyrili hadde jeg lyst til å prøve meg på klatring ute. Jeg hadde hørt at det skulle være en gjeng på Hamar som var veldig aktive og tok derfor kontakt med Arild og fikk vite at det skulle være både inne til ute kurs og kurs på naturlig sikringer denne våren.

Inne til ute-kurset ble holdt i Elverum og fortsatte på Tangen med litt repetisjon om topptau og rappellering. 2-3 uker seinere var det klart for kurs om naturlige sikringer. Da reiste vi opp til Opphus litt nord for Rena i Østerdalen. Her lærte vi blant annet å gå taulag og å etablere standplass, lede på naturlig sikringer og kameratredning med klemknutegang. Hele kurset var veldig fint sosialt med grilling og litt godt å drikke på lørdagskvelden. Det ble jo fortalt mange fine klatrehistorier, vi fikk bl.a. høre at Norges beste 5`er rute er på Opphus, første gang gått av Trygve… selvfølgelig! Etter disse to kursene så har jeg vært med på mange klubbkvelder ute i sommer. Vil benytte anledningen til å takke instruktørene og deres hjelpere for to kjempefine kurs. Dette er ildsjeler det er viktig å ta vare på.

I august var det klart for den årlige turen til Hurrungane i Jotunheimen og målet var elvfølgelig store Skagastølstind. Vi overnattet i telt og bobiler nede ved Turtagrø. Bobil er vel egentlig et kapittel for seg selv i denne klubben og jeg må legge til at jeg er blitt litt bitt av basillen selv også. Turen opp på Storen ble en kjempeopplevelse, spesielt for oss ferskingene. Vi hadde kjempe fint vær og utsikten var enorm. Lars som guidet og Trygve som var en utmerket hjelpeguide skal ha en stor takk.

Jeg har fått et inntrykk av at om du er nybegynner eller en erfaren klatrer så er du hjertelig velkommen i denne klubben. TAKK FOR EN FIN SOMMER!

BULDRING I STANGE
av Lars Audun Nornes

I Stange kommune like sør for Hamar ligger et av Østlandets beste buldreområder. Buldringen foregår for det meste på frittliggende steiner inne i skogen. Det finnes problemer av alle vanskelighetsgrader. De hardeste problemene til nå ligger i 8A området (veldig hardt) og det er mange flere flotte og harde linjer for de som ønsker det. Området generelt har et enormt potensial, og kan med tiden bli et av Norges aller beste buldreområder.

Sommeren 2006 flyttet jeg til Hamar for å bli samboer med Sissel Kjøglum. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til klatremulighetene her nede på flate Hedmarken, men jeg hadde jo vært litt rundt omkring, så jeg visste at det fantes enkelte små klatrefelt i skogen og en del store steiner rundt kornåkerene.

Jeg ble imidlertid både overrasket og imponert over hvor mye stein det faktisk var her nede. Da jeg og Sissel kjørte litt rundt på skogsveiene i Stange kommune oppdaget vi raskt en god del stein som det var mulig å buldre på. Det tok ikke mange dager før de første steinene var kartlagt og pusset.

Den første steinen som ble pusset var Krøllesteinen (eller Pannekakesteinen som den kalles lokalt). Det var Ole Kristian som tipset meg om steinen, og steinen er derfor oppkalt etter ham. (Hvordan han kunne vite om steinen i mange år uten å gjøre noe mer med den er for meg en gåte.) Vi pusset først den mest åpenbare linja, men skjønte at den var alt for hard for oss da. Noen uker senere gikk imidlertid Rune Osvold fra Lillehammer problemet og ga det navnet Smiley. Buldregraden ble satt til 7B+. Problemet er siden blitt en superklassiker, og har fått massevis av repetisjoner av utlendinger, oslofolk og hedmarkinger.

Det stedet vi klatret de første problemene var imidlertid et annet sted. Det var på vestsiden av E6, ved avkjørselen til tømmerterminalen på Sørli, hvor det ligger en liten klynge på 3-4 steiner. Vi kalte den ene store steinen her for Velte-Petter fordi den balanserer på toppen av annen stor stein. Det ser veldig unaturlig og skummelt ut. Men steinene har ligget slik siden istiden, så den ligger nok litt bedre enn det ser ut til. Noen dager senere begynte vi å buldre litt på en stor stein øst for E6, og i forbindelse med jakt på flere steiner i området rundt denne fant vi Stangebleau.

Stangebleau er en samling relativt store steiner som ligger ved veien Kolomoen i Stange (øst for E6). Man parkerer et par hundre meter nord for T-krysset (vei til Gata), ved en gammel rød sag. Herfra kan man se enkelte av steinene inne i skogen på østsiden av veien. Anmarsjen er kort, men det hender saga er i bruk, så parker fornuftig.

Navnet Stangebleau spiller selvfølgelig på buldringens mekka, Fontainebleau, like sør for Paris. Stangebleau er en slags miniutgave av Fontainebleau, med noe av den samme stemningen i skogen. Store og fine steiner i ganske åpen furuskog. Det er faktisk ganske idyllisk her inne når det er finvær. I ettertid er det blitt klart at en hel delegasjon fra Hedmarken Klatreklubb har vært i dette området tidligere, og faktisk klatret et par av buldreproblemene. Hvorfor har de ikke gjort noe mer? Hvorfor har de ikke sagt i fra til andre? (Dersom det er flere slike buldresteinhemmeligholdere der ute vil jeg svært gjerne ha kontakt med dere :)

Ryktet om Stangebleau spredte seg ekstremt raskt, og bare noen dager etter stedet var funnet var det fullt av Lillehamringer og Oslosterkinger. En stund i sommer var det folk i skogen her nesten hver kveld, og i helgene var det massevis av Osloregistrerte biler her. Folk kom faktisk langveisfra for å klatre på Hedmark!

I løpet av et par flotte sommermåneder ble mesteparten av Stangebleau utviklet. Det er nå ca. 100 problemer her, og en foreløpig nettfører kan finnes på http://home.no.net/larsnorn/stange. Føreren er under stadig utvikling, og en ny versjon vil dukke opp i løpet av vinteren. Info og linker vil også bli lagt ut på Bouldering.no og Hedemarken Klatreklubbs hjemmesider. Det må også nevnes at vi har hatt en del kontakt med lokalbefolkningen her ute, og de synes det er artig at vi holder på i skogen her. De synes også det vi gjør er veldig sært, men morsomt å se på.

Stangebleau fikk naturlig nok hovedfokus i sommer, men vi har i tillegg funnet et hav av andre flotte steiner rundt omkring i skogen. Siden vi bare har fått undersøkt en relativt liten del av skogen til nå, kan vi trygt anta at det i Stange sannsynligvis finnes over 1000 buldrebare steiner. Dette er sinnsykt mye stein, og potensialet er derfor enormt. Men de fleste steinene ligger godt gjemt i skogen og kan være vanskelige å finne (jeg bruker GPS hele tiden, samt orienteringskart, flyfoto osv.) Det er ofte mye mose på steinene, og det er en del anmarsj til noen av de.

Det området som trolig blir neste hovedkapittel, ligger i en helt annen del av Stange kommune. Det ligger like sør for Harasjøen, langs RV 24 mot Kongsvinger. Dette området har imidlertid vært herjet av skogbrann i sommer, så det er svært skittent og sotete foreløpig. Vi har likevel begynt å kartlegge området, og pusse litt på enkelte steiner. Det er allerede gått flere flotte problemer på noen av disse steinene. Inntil videre velger vi å kalle dette området for Valset Hill. Steinene ligger ikke like tett som i Stangebleau, men det er mange flere av de, sannsynligvis mange hundre.

Så til alle som er glad i buldring og bor på Østlandet. Stange er fremtiden! Bli gjerne med ut og puss. Kjøp GPS og en passe stor crash-pad. Ta gjerne kontakt direkte med meg om du har noen spørsmål eller ønsker en guidet tur.

PÅ TANGEN MED MUTTER'N
av Pål Jahr Johansen

Det var en varm sommerdag en gang i sommerferien da jeg og mutteren satte kursen mot Tangen. Vi hadde begge nesten ikke klatret noen ting ute denne sesongen, så vi var ganske gira på å klatre. Da vi kom fram var det 25 grader i skyggen, men det satte ingen stopper for klatrelysten. Da vi kom opp til veggen var det ingen der, men vi fant fram utstyret og satte på oss skoene. Siden jeg var mest gira fikk jeg oppgaven med å lede opp tauet. Vi bestemte oss for å klatre La Toya (grad 5), dette gikk helt problemfritt. Da mutter'n skulle klatre gikk ikke starten helt bra, men med litt hjelp fra meg klarte hun også og komme opp ruten opptil flere ganger. Etter noen timer med god klatring bestemte vi oss for å vende snuten hjemover.

KLATREHISTORIEN PÅ HEDMARK
- en ufullstendig historie
av Lars Rogstadkjnert

Denne gangen er det klubben første og foreløpig eneste æresmedlem vi skal hilse nærmere på. Lars Rogstadkjernet er godt kjent for de av klatrerne som har holdt på litt, men siden han har bodd i Bergen i over ti år er det mange som ikke vet hvem han er. Her får du Lars sin versjon om den tidlige klatrehistorien til klubben.

Med en åpenbar mangel på tinder og bratte vegger har klatring ikke vært noen naturlig fritidssyssel i Hedmark. Da undertegnede begynte med klatring i 1988 var det knapt noen etablerte klatreruter og informasjon om hvor det gikk an å klatre var heller ikke lett tilgjengelig. Etter å ha lest et tilstrekkelig antall vi menn artikler fra Stein P Asheim var imidlertid motivasjonen for å prøve fjellklatring såpass stor at den åpenbare mangelen på fjell ble fortrengt. De første klatreturene bar i store grad preg av å være bærturer i skogen på leting etter fjell og var temmelig fjernt fra de store opplevelsene vi hadde latt oss motivere av. Med tennissko og nylontau fra jernvaren i sekken ble steder som Korpereiret i Vangsåsen og klippene ved Bergvika på Helgøya besøkt.

Disse turene var preget av stor entusiasme selv om det ikke var så mange klatremeter som ble tilbakelagt. Mangel på utstyr, kunnskap og ferdigheter ble jevnt over kompensert med stor entusiasme og stor risikovilje. Gress, busker og store mengder løs stein ble generelt ikke oppfattet som hinder for en god klatreopplevelse.

Utstyret hadde imidlertid sine begrensninger, men dette ble noe bedre etter at en av gjengen hadde vært i Bergen og fått fatt i "profesjonelt" utstyr slik som klatresele, tau, et par skrukarabiner og en Clog (tauklemme). Følelsen av å drive med fjellklatring "på ordentlig" ble kraftig styrket av dette utstyret og det at vi nå anså oss som fjellklatrere ble sjelden lagt skjul på. Vår mangel på beskjedenhet bidro også til at vi fikk flere tips om hvor det fantes "berg" som det gikk an å klatre i. Bergknausene ved Brøttumsbakkene og klippen på Tangen var steder som så ble oppsøkt og hvor det også var spor etter tidligere klatreaktivitet. Ved klippene i Brøttumsbakkene fant vi rester etter bolteklatring og på Tangen var det åpenbart at trær og busker var blitt fjernet for å gjøre det enklere for å ta seg opp til toppen av klippen. Sistnevnte klippe var i særklasse det beste stedet og endte opp som mer eller mindre fast klatredestinasjon. Enkelte togturer ble også tatt til Kolsåstoppen som vi hadde lest om i klatreboken til Jon Gangdal. Utstyret på disse turene var fortsatt bare en klatresele, Clog og karabiner så det var selvsagt ikke spesielt effektivt når tre stykker skulle bytte på å bruke dette utstyret.

Etter hvert som flere klatreinteresserte kom til ble ideen om å starte en klatreklubb unnfanget og i 1989 ble Hamar Klatreklubb stiftet. Personene som var med på å sette i gang klubben var Helge Afseth, Magnus Andersen, Vegard Karterud, Gisle Vermund, Per Ole Nes foruten undertegnede. Klubben var mer en uformell sammenslutning av venner, men bidro til litt mer troverdighet i arbeidet med å få i stand en innendørs klatrevegg. En enkel klatrevegg ble etter hvert satt i stand på Katedralskolen, men ble tatt ned igjen etter en sesongs bruk etter uenigheter med skoleledelsen.

Klippene på Helgøya ble også en del besøkt på denne tiden, men det var helst på varme sommerdager og med badetemperatur i Mjøsa. Traversen langs vannkanten var både bratt og vanskelig og det gikk med atskillige forsøk før vi klarte å komme oss forbi de vanskeligste punktene. Ulempen her var selvfølgelig at når det ble for vanskelig så havnet en i vannet og da ble ikke friksjonen på klatreskoene særlig bra etterpå. Vanskelighetsgraden på denne traversen varierte en del med vannstanden, men etter at flommen hadde gått og vannstanden stabilisert seg så var nok vanskeligheten oppe på seksertallet.

På Tangen ble også mer av oppmerksomheten rettet mot vanskeligere linjer og mer edel klatrestil. Alle involverte var nå inneforstått med hvilke regler som gjaldt for en gyldig førstebestigning og at det var det å lede rutene som telte. Klatreferdigheten og utstyret var etter hvert blitt atskillig bedre, men det var fortsatt svært stor usikkerhet og skepsis knyttet til det å legge egne sikringer. Kunnskap om emnet var i helhet basert på litteraturstudier av utstyrskatalogen til Skandinavisk Høyfjellsutstyr og Gangdals bok så det var kanskje ikke så rart. Risikoviljen var imidlertid fortsatt høy og med utsikt til evigvarende ære og berømmelse til førstebestigeren var det stor fokus på å lede topptaurutene på Tangen. Tanga var grei skuring, men Finns rute var mer vrien. Etter mange repetisjoner på topptau var det vanlig å lede rutene presikret før en endelig forsøkte å lede i god stil. En episode som var betegnende for vårt forhold til sikringsmidlene oppsto da Helge Afseth skulle lede en presikret Finns rute. Svaet på bunnen var forsåvidt grei skuring selv om det på den tiden ikke var noen borebolt der. Opptaket etter svaet gikk også greit selv om det ikke heller her var kommet noen borebolt. Påfølgende hexer løsnet og danset ned langs tauet så fort Helge hadde klippet tauet innpå. Greit nok dette skjedde alltid og Helge hadde uansett ingen planer om å falle. Etter en ti-tolv meters klatring hvor de vanskeligste passasjene var tilbakelagt var han endelig kommet til en sikring som i alle fall jeg trodde kanskje kunne komme til å stoppe et fall. Helge var nok ikke spesielt overbevist og fortsatte målbevisst oppover mot furua og sikkerheten. Etter hver som han nærmet seg så ble melkesyren mer og mer påtrengende og rett før toppen begynte en heftig risting i hele kroppen. Sikringen som hang rett foran nesa på Helge ville nok de fleste karakterisere som bombe sikker, men Helge var ikke av den oppfatning og vurderte det nok slik at det å forsøke å klippe seg innpå denne sikringen ville nok bare redusere sjansene hans for å komme fra det med livet i behold. Å skulle søle bort de siste kreftene på å klippe seg innpå en sikring som han uansett ikke trodde ville holde var jo selvfølgelig lite fornuftig. Så med sjelving i hele kroppen stønnet han ut sin plan til oss der nede om at han ville droppet sikringene og gå for toppen. Planen virket lite overbevisende for oss der nede og det var nok noen som vendte blikket bort å påvente av hva som snart ville skje. Med konstant strøm av unevnelige lyder fortsatte han oppover og klarte omsider å karre seg i sikkerhet oppe ved furua 7-8 meter over siste innkoblede sikring.

Behovet for nye ruter og vanskelige ruter bidro til pussing av nye linjer. Borebolter ble etter hvert påtrengende og nye ruter som La Toya og Cho San og LSD ble nye klassikere. En av klatreklubbens oppgaver ble nå å finansiere borebolting og etter hvert også å holde klatrekurs. Økende klatreferdighetene bidro til at rutene ble "konsumert" mye raskere enn før og på Tangen poppet nye linjer jevnlig opp rundt 1990.

Etter hvert som ferdighetsnivået økte ble det også mer reising til andre klatredestinasjoner. På en slik tur, hengende høyt over bakken i en bortgjemt dal i Frankrike ble jeg plutselig tilsnakket av en nordmann på naboruten. Det viste seg å være Bo Nyborg Andersen som i sin tidlige ungdom hadde vært aktiv på Tangen. Bo har vært en aktiv klatrer i mange år og bla vært president i tindeklubben. Bo som tidligere var bosatt i Hamar hadde klatret på Tangen på den tiden da Finn Dæli bodde på stedet. Som mange kanskje vet var Finn Dæli en av Norges fremste klatrere på åttitallet og omkom under bestigningen av Trango Tower i 1986 (?). Denne bestigningen var en svært stor prestasjon i internasjonal sammenheng og Finn Dælhi er nok utvilsomt den største klatreren som fylket har fostret. Hva som ble klatret på den tiden Bo og Finn var aktive på Tangen er noe usikkert, men det antas at i alle fall at Bos rute og Tanga ble ledet, sannsynligvis Ypsilon og Finns rute også.

Etter hvert som potensialet for nye ruter på Tangen og til dels i Harasjøområdet (Pinnerudkampen og Sutturberget) var uttømt ble oppmerksomheten rettet mot Opphus og klippene i Brøttumsbakkene (Kjosberget). Begge disse feltene har nok sporadisk blitt benyttet til klatring før 1989-90 og en vet at klatrere fra henholdsvis Elverum og Lillehammer hadde besøkt disse stedene.

Kanskje med unntak av det som forgikk på Tangen rundt 1980 må nok klatreaktiviteten i Hedmark før 1988-90 generelt karakteriseres som høyst sporadisk og må vel kunne sies å stå i kontrast til dagens situasjon der klatreutstyr selges i de fleste handlesentra og Hedmarken Klatreklubb teller oppimot 250 medlemmer.

EN LITEN TUR I STANGESKOGEN
av Ole Kristian Nytrøen

For de av dere som er glade å gå i skogen, kan jeg på det varmeste anbefale en liten tur i stangeskogen. Der vokser det nemlig fine steiner som man kan klatre på, eller buldre som det heter på fagspråket. Jeg var så heldig at jeg hadde fri en tirsdag, da det skulle være slik klubb- klatring der ute i stangeskogen.

Det hele begynte jo litt tidligere enn på ettermiddagen, for Lars Audun og meg, vi skulle buldre oss slitne før de andre kom. Så da måtte vi tidlig på'n, trur vi var ved steinene rundt 12-tida eller noe sånt. Så da fløy vi rundt i noen timer og pudret og klatret og falt og spotta, i ganske kronologisk rekkefølge. Etter å ha sliti ut huden ganske bra, så dro vi til Gata og kjøpte kjeks og cola, kjørte tilbake til skogen, gikk inn i skogen, og satte oss på en sten der og spiste lunsjen vår.

Men, man kan jo ikke spise lunsj til evig tid, så når vi hørte at det var noen som begynte å skravle sånn borti ved veien, så skjønte vi at nå fikk vi selskap. Og de kom på rekke og rad, med kræsjmatter på ryggen. Det var Jon-Hroar, Trygve, Sissel, Åshild, Iver og Adrian. Så vi var da ganske mange.

Nå har ikke jeg helt oversikt over hva alle stena heter, men vi gikk hvert fall til en sånn fin en som man kan klatre på, med litt forskjellig problemer til alle mann. Trygve, som helt sikkert nettopp hadde kjøpt seg ny dvd-film til å ha i bobilen, glømte nesten å klatre, for han stod bare å skravla, men siden vi er utstyrsfikserte lar vi oss rive lett med. Hvert fall når det gjelder bobil og klatre-utstyr.

De fleste kom jo opp nesten overalt, så da var det ingen grunn til å være der hele tiden, og da rusla vi bort til noen andre steiner. Ikke at jeg husker hva de heter heller. Det er jo så mange navn å holde styr på. Det blei hvert fall gått ganske mange problemer i løpet av kvelden, og jeg trur de fleste syntes det var artig å buldre, sjøl om det kan være litt uvant i starten. Og det er ikke bare harde buldre i Stangeskogen. Nei, for det har Sissel lært meg.

RAUMAROCK og FJELLKLATRING
av Ingrid Gillund

Lørdag formiddag satte 5 av klubbens medlemmer seg i bil og campingbil med retning mot Romsdalen. Etter en del timers kjøring kom vi fram til Åndalsnes med sol og blå himmel, vi fant ei fin strand med en gratis do/dusj brakke.

Lørdagskvelden startet med noen øl og grilling på Lars sin vertikale grill, noen timer senere bar det videre til Rauma rock i Åndalsnes sentrum. Her spilte både Animal Alpha og danske bandet Nephew, men det var vel primært Dumdum boys vi var kommet for å se. Etter å ha drukket noen flere øl og rocket litt til DumDumBoys, så havnet Lars og jeg litt lengre frem under konserten. Da vi samles igjen etter konserten, konstaterte Trygve at Lars og jeg har dannet taulag under konserten.

Søndag startet dagen med frokost ved stranda. Det var litt mer skyer på himmelen denne dagen, men ikke noe regn. Vi satte etter hvert kursen mot Romsdalshorn som var klatremålet denne dagen. I begynnelsen var det en litt bratt fottur med noen luftige partier, så det var en slitsom start, etter gårsdagens festligheter. Etter noen timer var vi ved innsteget og delte oss i to: far og sønn i et taulag, Lars, Geir og meg i det andre taulaget.

Romsdalshorn er et populært klatremål, så vi så en del folk som var på vei oppover. Etter hvert møtte vi også en del som var på vei ned da vi klatret opp. Klatringen består av 4'er klatring i noe løs stein, så man skal være litt forsiktig med hvor man setter benene, og kjenne på om det man griper etter sitter fast. I mitt taulag ledet Geir første og siste tau lengde, mens Lars ledet resten, jeg kom bare etter. Adrian og Trygve byttet litt på med å lede, men sleit litt med og følge ruta, fordi Lars har en tendens til å finne sin egne klatreruter på vei oppover. Endelig oppe tok vi en liten rastepause. Det var fortsatt overskyet og vinden var litt sur på toppen, så vi ble ikke på toppen forlenge. På vei ned kom Trygve/Lars over en stor løs stein midt i rappellen, denne fikk Geir flyttet til en litt mer sikker plassering.

9 timer etter vi startet å gå fra parkeringsplassen, var vi igjen nede ved bilene, etter en vellykket bestigning av Romsdalshorn. Trygve og Geir dro hjem samme kveld, mens Adrian, Lars og jeg dro tilbake til Åndalsnes og stranda. Været var noe surere denne kvelden, så da var det fint å kunne varme seg i Lars sin campingbil. Neste dag var vi på Kongssteinen der Lars og Adrian leda litt, før vi sette kursen tilbake til Hamar.

FJELLFILMFESTIVALEN -2006
av Rønnaug Stjernvang

Rundt 500 fjell- og film interesserte folk møtte opp på Turtagrø da Fjellfilmfestivalen gikk av stabelen den 8.-10. september. Arrangørene, Fri Flyt og DNT Fjellsport arrangerte festivalen for fjerde gang kunne friste med sterkt og variert program på mer enn 30 filmer.

Allerede fredag ettermiddag kunne man rigge teltplass til actionsportgodbiter. Og slik gikk det slag i slag hele helgen, fra klatrefilmer, til surfefilmer, ekstrem treskihopping, freeride-sykkelfilmer, og dokumentarfilmer, bla om Ernest Shackletons Endurance-ekspedisjon - historiens mest spektakulære overlevelsesdrama, og filmer med mer tankevekkende innhold som "Meltdown" om klimaendringene, og for eksempel "Oil on ice" om oljeindustriens maktovergrep mot urbefolkninger. Festivalen kunne også skilte med premiere på den nye norske snowkitefilmen Entropy av Morten Gjerstad som han for øvrig også vant pris for.

Tidlig lørdag morgen var DNT Fjellsports instruktører klare til å ta med folk på tur. Her var det var noe for en hver. Klatreturer, fotturer til topps, blåisvandring og geologivandring, og ellers var det jo selvsagt fritt fram på egenhånd. Selve høgdepunktet på den tre dager lange festivalen var allikevel lørdag kveld der Cecilie Skog og Rolf Bae åpnet kvelden med et foredrag fra deres turer til Nord- og Sydpolen. Tormod Granheim fortalte deretter den sterke historien fra vårens tur til Mt. Everest der kameraten Tomas Olsson omkom. Berserk-kaptein Jarle Andøy var sist ut med et foredrag fra den lille seilbåtens ekspedisjon i Antarktis. Årets fjellfilmpris gikk til David Kvart, med filmen Dreams of Life. Morten Gjerstad vant Fri Flyts amatørfilmkonkurranse med Entropy. Søndag var det ønske- filmrepriser, ellers var det å komme seg etter den legendariske dunjakkediskoen kvelden før, og så sette snuten hjemover.

Det store lerretet som er spent opp foran hotellet setter en spektakulær ramme på festivalen. Det er god stemning å sitte i hjertet av Jotunheimen, blant kvasse tinder, med venner og drikke øl og se film. Det er hygge! Anbefales!

STORE SKAGASTØLTIND,STOREN 2405m
av Tor Eivind Frøen
foto Bjørn Norseth

Selv om både Galdhøpiggen og Glittertind er mer kjente fjelltopper i Norge, er Store Skagastølstind sett på av svært mange som en av de fineste toppene Jotunheimen, og er dessuten betydelig vanskeligere å klatre enn sine to høyere medsøstre. Storen er dessuten sammen med Stetind og Romsdalshorn en av de 3 klassikerne i Kongeriket. Storen ble første gang besteget av William Cecil Slingsby, 21. juli 1876, som den gang var den største klatreprestasjonen i Norge. Engelskmennene var jo den gangen svært aktive innenfor klatresporten og hadde hegemoniet der. Bare 11 år tidligere ble jo engelskmannen Edward Whymper førstebestiger av Matterhorn.

Det var altså ikke helt uten grunn at fjellet stod på min liste, og da Hedemarken Klatreklubb skulle arrangere klubbtur dit, var det bare å kaste seg på tur. På ettermiddagen den 18. august, reiste en gjeng til Turtagrø i Sogn og Fjordane for å prøve å bestige fjellet. Det er omlag 5 timers kjøring fra Hamar til Turtagrø- der vi fikk installert oss for natten. Tidlig neste morgen dro en liten gruppe av sted mot Storen. Den bestod av Morten Solum, Bjørn Norseth, Tor Eivind Frøen, Trygve Johannessen , Lars Haugen og Morten Stuve.

Det er en lang anmasj inn til der selve klatringen begynner. Vi gikk inn dalen forbi den norske tindeklubbhytta som ligger på omlag 1300 moh. Deretter krysset vi breen og kom oss opp til hytta på Bandet som ligger på 1758 moh. Fra Bandet og oppover starter man med litt enkel klyving til å begynne med som blir en del vanskeligere etter hvert. Det er viktig å holde seg godt til venstre oppover den brede ryggen, for deretter å traversere godt mot høyre før man kommer seg opp til Hjørnet. De fleste går uten tau og sikringer her, og det er en vurderingssak om man kanskje bør bruke det. Klyvingen opp til Hjørnet er ikke spesielt vanskelig, men om man sklir på et av sva-partiene, kan det gå riktig galt. Vi måtte selv krysse et lite sva-parti som ikke var helt enkelt.

De to vanligste rutene opp til toppen er Andrews renne ( UIAA-skala: 3+) og Heftys renne (UIAA-skala: 4) Det er her den tekniske klatringen begynner. Planen var å gå opp til Hjørnet på ca 2300 moh for deretter å bevege oss opp Heftys renne, men slik ble det ikke. Da vi kom opp til Hjørnet så hoved-guiden vår, Lars Haugen, at det var lang kø opp renna, slik det ofte kan være på toppdager i august. Det betydde i praksis lang ventetid der. Plutselig sier Lars: "Nei gutter, dette gidder vi ikke! Vi går opp her i steden for!" og peker opp på en nærmest 90 graders fjellvegg. "Går det an det da?" spør jeg. "Alt går an!" svarer han lakonisk tilbake. "Ja, ja," tenker jeg. Jeg har jo vært ute på tur før, og jeg skal i alle fall ikke være brems! Lars spratt opp fjellveggen med klatreskoene sine på seg og ble borte.

Etter et kvarters tid ropte han at vi kunne komme opp. Heldigvis klatret vi den siste delen uten tursekkene på ryggen. De første 10-15 høydemetrene som ledet opp på en liten fjellhylle var ikke så altfor vanskelig å klatre. Deretter ble det mye verre! Først kilte tauet seg fast på en liten egg, siden Lars hadde ledet opp rundt den lille eggen, mens vi skulle gå rett opp. Jeg måtte binde meg ut der jeg stod på hylla for at Lars kunne trekke opp tauet og kaste det ned til meg igjen. Jeg kom meg deretter halvveis opp det neste partiet, men så var det stopp. Det var rett og slett ikke tak å holde i, så jeg måtte bare slippe taket og henge litt i tauet. Jeg tenkte at dette må jo være enda vanskeligere enn 5-klatring. Jeg hadde så vidt greid 5-klatring inne på Espern, men på Store Skagastølstind- og med ingenting annet en luft mellom fotsålene mine og Slingsbybreen 600 meter under, var jeg ikke så sikker! Men med god help av Lars og Trygve og et stramt tau kom jeg meg omsider opp den såkalte "Haugen-ruta"!

De andre gutta på laget slet nok en del også, men de var nok klatreteknisk sterkere enn meg. Etter at vi kom oss opp på hylla der rappellfestet henger, var det en enkel tur opp de siste metrene til toppen. Det var nydelig utsikt på toppen over store deler av Jotunheimen. På veien ned var det kø på rappellfestet og vi måtte vente en god stund før vi kunne komme ned.

Det var slitne gutter som omsider kom tilbake til Turtagrø etter 12 timer på tur og det ble en stor takk Lars og Trygve for god guiding!